I det nysgjerrige hjørnet
- Tanker rundt samfunnet, politikk og andre saker

apr
05

Først lagret de trafikkdataene

men jeg brydde meg ikke

fordi jeg ikke hadde noe å skjule

Deretter lagret de innholdet

men jeg brydde meg ikke

for jeg var en godtroende nisse

Så kom ikke lenger tvilen tiltalte til gode

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke tiltalt

Til slutt tok de ytringsfriheten

men da hadde jeg ikke lenger

noe jeg skulle ha sagt

(SMasterG, på vgd)

Jeg starter med et dikt jeg kom over i debattfeltet på VG Debatt. Omskrivingen av det kjente diktet er bare så altfor passende.

For nå er altså Datalagringsdirektivet vedtatt i Stortinget, med 89 mot 80 stemmer. AP og et nesten samlet Høyre stemte for, mens SV, SP, Venstre, KrF, FrP og fem Høyre-representanter stemte mot. Jeg vil berømme Michael Tetzschner, Torbjørn Røe Isaksen, Nicolai Astrup, Linda Hofstad Helleland og Henning Warloe for å trosse partipisken til Jern-Erna. Men det var dessverre så altfor lite, når de seks andre Høyre-representantene som var mot DLD ikke hadde baller til å stå for det når det gjaldt som mest.

Om ett år vil Datalagringsdirektivet være innført. I hvertfall hvis ikke domstolene stopper det først, eller politikerne faktisk innser at det de gjør er både ulovlig og ødeleggende for partiene deres. Jeg trøster meg med at jeg ikke er ferdig med IT-studiene mine før til neste år. Om den første oppgaven jeg fikk som nyutdannet var å måtte implementere det største overgrepet fra staten siden den kalde krigen, så måtte jeg nektet og dermed risikert karrieren min.

Forhåpentligvis kan politikerne snu før direktivet i det hele tatt må gå til domstolene. Arbeiderpartiet har jo tross alt måtte svelge en rekke kameler de siste årene, så det er jo alltids håp. Men skal jeg være realistisk, så innser jeg at Jensemann ikke kan trekke seg nå. Troverdigheten hans er rett og slett på bristepunktet. Han tåler ikke flere innrømmelser om å ha tatt feil.

Jeg kan ikke forstå at noen skal ønske å stemme AP eller Høyre etter dette. Høstens kommunevalg bør stå som en enorm protest mot masseovervåkningen som nå truer privatlivet til deg og meg. Men det er vel som Geir Mo (FrP) sa i en annen “uheldig” sak, “velgere ser bort fra enkeltsaker“.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jan
15

Maria Amelie er tydeligvis ukens navn. Etter at hun ble arrestert og det ble avgjort at hun skal kastes ut på mandag, så virker det som at en samlet medieverden samt nesten hele det norske folk har stått opp for at hun skal få bli i Norge. I går var det demonstrasjoner flere steder i landet, og nettaviser og nyhetssendinger overveldes av saker om henne. Stoltenberg  står som en av svært få som støtter pågripelsen og avgjørelsen om å sende henne ut av landet.

Jeg vil herved stille meg på hans side, selv om jeg ellers er sterk motstander av politikken hans.

Før jeg går videre, vil jeg gjøre leseren oppmerksom på at jeg er FOR åpne grenser, men jeg er også i mot velferdsstaten. (Om du vil vite mer om idelogien min, så spør gjerne!) Så lenge vi beholder velferdsstaten, så kan vi ikke slippe inn alle. Dermed kan vi gå to veier: Vi kan ta inn bare de ressurssterke, men god utdannelse, som vil bidra mest til samfunnet, eller vi kan ta inn de som flykter for livet. Asylpolitikken er sånn at vi tar inn de siste. De førstnevnte må søke arbeidstillatelse mens de er i opphavslandet. Men back to business:

“Alle” vet vel hvem Maria Amelie (25) er nå, men la meg oppsummere:

  • Hun er kom til Norge fra Nord-Ossetia  i 2002, 16 år gammel, sammen med familien.
  • De fikk avslag på søknad om asyl.
  • De siste åtte årene har hun opphold seg i Norge ulovlig.
  • Hun har tatt en mastergrad ved NTNU.
  • Hun har utgitt boken “Ulovlig norsk” om å oppholde seg ulovlig i Norge, som såkalt “papirløs”.
  • Hun ble kåret til “Årets nordmann 2010″ av Ny Tid.
  • Hun har frilanset for det samme Ny Tid fra tid til annen.

Er det virkelig mulig at hele det norske folk faller for denne kvinnens lureri? Hun er kriminell! (Oppholder seg ulovlig i landet, har gjemt seg for norske myndigheter i mange år, frem til hun sto frem i offentligheten i fjor, har karret seg til en gratis utdannelse uten å ha oppholdstillatelse eller statsborgerskap, har jobbet svart, osv.)

Denne kåringen som “Årets nordmann 2010″ fremstår som en vits. Jeg kjenner ikke til kåringen fra før av, og vil tippe at de færreste andre gjorde det for en uke siden heller. Men hun ble altså gitt tittelen av samme tidsskrift hun hadde jobbet svart for. Objektivt kan det ikke ha vært. Hadde det vært et lotteri kunne hun ikke deltatt, men en jury-tildelelse som nå nærmest brukes som grunn til at hun skal “vinne” opphold i Norge, det skal være helt greit?

Og denne utdannelsen hennes: Hvordan har hun klart å fått til det? Hun har hverken oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap, og skal vel da ikke kunne ta utdanning? Ikke bare har hun svindlet velferdsstaten, men nå brukes også dette som grunnlag for at hun bør for bli. Hvilken “ressurssterk” person hun må være. Ja, den italienske mafiaen er nok også “ressurssterk” (uten øvrige sammenligninger).

“Ulovlig norsk” var altså springbrettet hennes. Hun ble kjendis, og folk syntes synd på hvordan hun og familien hadde sneket seg unna et utkastelsesvedtak i mange år, jobbet svart (snytt Norge for skatt), måttet sove på sofaen til venner, osv. Hun har skrevet bok, altså må hun få bli?

På tv tidligere i kveld ble folk på gaten vist et bilde av en mann fra midtøsten med langt skjegg, og spurt om de ville brydd seg om han ble kastet ut på samme måte som Amelie. De svarte “nei”, alle sammen. Likevel skrikes det om rettferdighet og likebehandling, som om det var argumenter som skulle tale for at hun skulle få bli.

Nei, Maria Amelie er en kriminell, som ikke har noe å frykte ved å returnere til Nord-Ossetia. Kast henne ut snarest!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

apr
11

Onsdag kom jeg hjem fra to og en halv uke i Japan. Turen var flott; jeg shoppet i elektronikkdistriktet Akihabara i Tokyo, så verdens største Buddha-statue i Nara, så A-Bomb Dome i Hiroshima, gikk/jogget 8 km mellom Tsumago og Magome (gamle landsbyer som noenlunde har unngått moderne fremskritt) og spiste Kobe-biff (til rundt 1000 kr). Ikke verst for en fattig student som ikke hadde hatt noe særlig ferie på 4-5 år! :D

Men det lå hele tiden i bakhodet at jeg kom til å få et helvete når jeg kom hjem. To prosjekter på gang, flere øvinger som må fullføres, og 7 eksamener (52,5 studiepoeng) som venter i mai/juni. Men fire dager senere ser det ganske så lyst ut. En delinnlevering er levert, det andre prosjektet er godt i gang, og jeg har en uke til neste øving skal inn. Lesingen er også i gang. I tillegg har jeg endelig fått tatt MR av kneet mitt, så kanskje jeg endelig kan få en skikkelig diagnose – og dermed behandling. Og været er helt fantastisk.

Men på ett område er noe riv ruskende gale: Jeg klarer ikke å sove lenge om morgenen! :-O Ikke én dag siden jeg kom hjem har jeg sovet lengre enn til 06:00… To dager har jeg stått opp før 05, og resten av dagene har klokken vært mellom 05:30 og 06:00. Jeg føler ikke at jeg har noe jet-lag, og søvnunderskuddet fra reisen hjem har jeg ikke sett noe til. Jeg skjønner ingenting! Jeg har rett og slett blitt et A-menneske under oppholdet i Østen, og har i tillegg et stort energioverskudd.

Men nå skal jeg gå og trene etter åtte timers studier en søndags morgen (jeg var på skolen i 8-9-tiden…). Kanskje gjør det at jeg klarer å sove lenge i morgen? I morgen – når jeg skal på skolen kl 08? ;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
16

I påsken reiser jeg på tur til Japan: To og en halv uke i samuraienes land blir awesome! :P

Men til tross for nesten et års planlegging vet jeg egentlig ikke hva jeg vil gjøre (med unntak av en dagstur til Hiroshima), så jeg tenkte jeg skulle spørre dere:

Hva -må- jeg få med meg i Japan?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
12

Sparknekt av Sjekkeskolen/Genuine Connections skriver i dag om selve meningen med livet – viktigheten av å holde på med det som gjør deg lykkelig. Det inspirerte meg til å skrive et eget innlegg:

Dette er noe jeg har fokusert mye på de siste to årene, og tror jeg er rimelig nærme der jeg vil være nå.

Det vil si, jeg er veldig klar på hvem jeg vil være, hvorfor jeg vil det, hva jeg skal gjøre for å komme dit, og noenlunde hvilket tidsperspektiv jeg har. I 9. klasse lagde jeg meg en 10-års plan (resten av utdanningstiden min), som jeg nå har 2,5 år igjen av. Jeg har fulgt den til punkt og prikke. :P Utviklingen av en ny plan etter det er også i ferd med å ta form.

Noe av det jeg innså når jeg begynte med denne utviklingen, var at jeg slettes ikke brydde meg mest om målet. Det var utviklingen jeg ville ha. F.eks. har jeg ikke noe imot å jobbe mot målene mine. En i kommentarfeltet i artikkelen til Sparknekt skriver om hvordan jobben tar mye tid fra det han ønsker å bruke tiden på. Der er jeg heldig at jeg “alltid” har visst hva jeg ville jobbe med, og har klart å komme meg inn på utdanningen jeg trenger for å oppnå det. Dermed kan jeg sitte 10-12 timer på skolen, kun avbrutt av en treningsøkt noen ganger i uken, gå hjem trøtt og sliten, og likevel føle jeg har hatt en flott dag.

Selvsagt ofrer man ting underveis. Med 10+ timer mange ganger i uken, så er det ikke overraskende at det sosiale lider til tider, eller at man begynner å føle seg litt brent i begge ender. Ofte kan jeg ofre helgene mine i tillegg til lange dager i uken, men det er alltid en del av planen for å bli den jeg vil være.

Ofte kan jeg føle at andre som prioriterer annerledes klarer seg bedre, fordi de beveger seg fremover på områder jeg har satt på vent. For eksempel forlovet nettopp en kompis av meg seg, mens jeg ikke har hatt en kjæreste på år og dag. Men fordi jeg har vært ærlig med meg selv i prioriteringene mine, så plager det meg ikke at det går så tregt på den (og andre) fronter. For jeg gjør det jeg trives med hver dag, og kommer stadig nærmere målene mine. Det kommer en dag der jeg føler jeg har kapasitet til å ta på meg mer, og er nok det sosiale noe av det første som får tildelt tid. Faktisk har jeg nylig hevet målene mine, slik at jeg dette semesteret har nesten dobbel studiebelastning.  Det er bare fordi jeg trives så godt med å ha mye å gjøre, og selv om jeg aldri har vært så stresset som jeg er nå for tiden, så kan jeg ikke huske sist jeg var så lykkelig heller. :D

Poenget mitt er at hvis man først -virkelig- finner ut hva man brenner for, så kan man finne mye glede i den harde jobbingen også, ikke bare i oppnåelsen av mål.

Vet du hva du ønsker å drive med, hva som gjør deg glad, eller hva meningen med livet ditt er? Del gjerne tanker og erfaringer her eller på Sjekkeskolen! :D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
09

Innlegget jeg startet på ble alt for langt, og gikk forsåvidt også på to emner, så jeg delte det opp. Det første fungerer mer som bakgrunnsstoff i tilfelle noen skulle gidde å lese det. Dette er det andre, og er min kommentar til samfunnet:

Hvis du en dag innså at livet ditt var betalt for av noen andre, ville du brydd deg? Hvis godene samfunnet tilbyr blir betalt av de som yter mer enn deg, har det noe å si? Hvis flertallet vil det slik, burde det plage deg at noen må betale mer enn deg?

Samfunnet vårt er bygget på prinsippet om å «Yte etter evne, få etter behov». Dette er den gyldne regelen for de fleste av oss. Når endringer gjøres i samfunnet, enten det er over skatteseddelen, i lovboken eller på veidekket, så skal det gagne størst mulig del av befolkningen.

Hvordan ble dette det man kaller rettferdig? Hvordan kan dette forklares? Hvor er logikken? Moralen?

Hvis vi skal ha et samfunn hvor de som har mer skal betale mer, de som har minst skal betale minst, og at de skal få motsatt, så er det vi ønsker at alle skal ha nok. Det vi jobber mot, derimot, er at ingen skal ha for mye.

Janteloven står sterkt i Norge. «Du skal ikke tro du er noe.» «Du skal ikke tro du er bedre enn oss.» Det vi sier med det er ikke at vi vil være like god som de beste, men at de beste skal bli like dårlige som oss.

Samtidig sier vi fra oss retten til å bestemme over livene våre ved å stemme frem en regjering. Siden klager vi over at de ikke gjør slik vi vil.

Vi betaler 60-70% av inntekten i skatt og avgifter. Vi har i realiteten ingen bestemmelsesrett over hvordan de kronene skal brukes. Hvis du (for eksempel) mente at alt skulle brukes til å arrangere OL i Tromsø, så blir 100% brukt på noe annet enn du ville. At du får igjen en del gjennom skole, helse, veier og Melodi Grand Prix har vel ikke noe å si når du ville at pengene skulle brukes på noe annet? Om du betalte for pizza, men fikk hamburger i stedet, så ville du vel ikke vært helt fornøyd?

La oss si at jeg er sjelden syk, og pengene jeg betaler i skatt for å dekke helseutgifter og sykelønn i dag går til å kurere naboens sykdom. Hvorfor skal ikke jeg kunne ta de samme pengene og heller betale for å kurere 10+ afrikanske barn?

Men om du ønsker å få tilbake makten over pengene dine, så kommer du til kort i Norge og de fleste andre land her i verden. Muligheten til å bli en friborger er rimelig begrenset, og hvorfor skulle jeg behøve å flytte noe sted for å bli fri? Hvorfor kan jeg ikke leve i frihet her i Norge? Hvis jeg vil si fra meg alle rettigheter fra velferdsstaten, hvorfor skulle ikke jeg kunne beholde pengene og retten til å leve i fred? Hvis jeg ikke ønsker at noen andre skal snakke for meg, hvorfor skal jeg ikke kunne rive meg løs fra staten?

Om jeg skulle blitt friborger i dag, så ville det hatt betydelige økonomiske konsekvenser for meg. For det første ville jeg mistet en rekke tilbud, som gratis skole, gratis helse, osv. Videre må det å gjøre opp regnskapet sitt selvfølgelig være et krav for å melde seg ut av velferdsstaten/ skattesystemet. Men det er en pris jeg ville vært villig til å betale om jeg kunne fått kontroll over mitt eget liv og mine egne penger. Og ikke minst vite at ingen andre måtte betale for meg.

Ville du sagt fra deg velferdsstaten om du fikk kontroll over ditt eget liv?

Ville du akseptert min rett på et fritt liv?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mar
09

Innlegget jeg startet på ble alt for langt, og gikk forsåvidt også på to emner, så jeg delte det opp. Dette er det første, og er mer en bakgrunn for det neste:

For en stund siden begynte jeg å lese Atlas Shrugged (på norsk: De som beveger verden) av Ayn Rand. Det er en spennende (og kontroversiell) bok om hvordan verdens ypperste produsenter, industrialister og tenkere går til streik. De nekter å la seg utnytte av samfunnet lenger, og “forsvinner” derfor fra omverdenene. Snart begynner samfunnet å falle sammen, og panikk bryter ut. Politikere prøver desperat å holde på makten, og de få store (representert ved Dagny Taggart og Henry Rearden) som er igjen kjemper for å redde stumpene. Men til slutt samles også de under ledelsen av streikens starter, John Galt. Som deres talsperson krever han friheten til å leve fritt, uavhengig av staten. Det vil si:

  • ingen skatter,
  • ingen avgifter,
  • ingen regler eller påbud som bestemmer hvordan man skal drive virksomheten eller livet sitt, så lenge man ikke utøver vold overfor andre.
  • Alt de vil er å eie sitt eget liv.

Jeg ble straks fascinert av denne tankegangen, og innså at det var én del av hvordan jeg alltid hadde prøvd å leve.

Jeg har alltid hatet det når jeg var avhengig av andre. Når jeg trengte noe fra noen. Når jeg bare -fikk- noe. Jule- og bursdagsgaver er noe jeg aldri helt har forstått. Jeg har ikke klart å se hva som gjør at en annen person har en slags uskreven “plikt” til å gi meg en gave, bare for at jeg ble født x antall år tidligere – sannsynligvis den handlingen jeg har utført hittil i livet hvor jeg har gjort minst innsats. Eller hva med fordi en annen person som kan ha vært eller ikke vært en hellig person ble født på en annen dato for over 2000 år siden?

Men, det var også en del av måten jeg prøvde å leve livet mitt på som var i direkte konflikt med det jeg skriver i avsnittet over. Jeg har alltid tenkt at min livsfilosofi ikke skulle gå ut over andre. Derfor har jeg ikke hatt noe i mot å følge samfunnsnormen for mine plikter. Det være seg skatt, gaver eller ubetalt arbeid. Det jeg ikke innså var at uansett hvor moralsk jeg prøver å være, så er det ikke noen moralsk grunn til at noen andre enn jeg skal bestemme hvordan jeg skal bruke mine penger eller tid.

Det er ikke noen store partier i dag som deler mine overbevisninger. Og det er ikke så vanskelig å forstå. Undersøkelser viser at vi har verdens beste land å bo i. Vi har tilnærmet gratis helsetilbud, tilnærmet gratis skole fra barneskole til universitetsutdannelse, vi har (tross en del problemer) en sterk støtte for uføre og arbeidsledige. Flertallet må vel ha det omtrent så bra som de kan få det. Hvorfor skulle noen ville endre det?

Er en flertallsavgjørelse rett? I Norge i dag priser vi oss lykkelig over at flertallet bestemmer (hvis man ser bort i fra ujevnheter i stemmeverdien bl.a. avhengig av hvor man bor). Dermed skal politikken alltid gagne de fleste, sant? Men det er det som er feilen med samfunnet. Vi har overbevist oss om at så lenge flertallet mener noe, så har de rett til å presse meningene sine på andre. Hvis flertallet mener at vi trenger gratis tannlege, så får vi det. Hvis flertallet mener at de aller rikeste har så mye at de kan skatte litt mer for å betale for den gratis tannlegen, så blir det sånn.

Hva hvis flertallet mener at muslimer er roten til alt ondt i verden? Hva hvis flertallet mener at det ikke er rettferdig at noen skal ha mer enn andre? Hva hvis noen mener at en bedriftseier ikke skal ha rett til å legge ned bedriften bare fordi det ikke lønner han? Bør de få ofres for de manges gode? Har flertallet alltid rett?

Filosofien jeg ønsker å leve ved spinner ut fra én setning (hentet fra boken jeg nevnte innledningsvis):

Jeg sverger ved mitt liv og ved min kjærlighet til livet at jeg aldri skal leve for et annet menneskes skyld, og heller aldri be et annet menneske om å leve for min skyld.

Den bygger på den ene moralske grunntanken man trenger:

Ingen person kan utøve vold mot en annen.

“Vold” er en hver form for tvang eller maktutøvelse. Å slå en annen er vold. Å drepe en annen er vold. Å stjele fra en annen er vold. Å true en annen til å gjøre noe er vold. Så langt tror (og håper) jeg at de aller fleste er med meg. Men så kommer punktet hvor de fleste lukker øynene sine for å ikke se ondskapen de baserer sin lykke på: Om en annen person utøver vold på dine vegne, så er du en like stor voldsutøver som den som utfører den faktiske handlingen.

Hvis du er stemmeberettiget i Norge, så handler staten på vegne av deg. Uansett om du stemte på vinneren eller taperen av valget (ja, selv om du ikke stemte i det hele tatt!) så bestemmer staten på vegne av deg. Når staten så krever inn skatter, så er det på vegne av deg. “Men jeg betaler jo skatten min med glede” sier kanskje du? Det kan godt være. Kanskje er det fordi du innser at du får mer igjen enn du betaler inn? Eller kanskje det er fordi du ikke kan forestille deg en annen måte? Skatt og døden er tross alt det eneste som er sikkert her i livet?

Det ingen virker å kunne forklare meg, er hvorfor du (gjennom staten) skal ha rett til å kreve at en annen betaler skatter og avgifter? Hvis jeg ikke ønsker å være med på spleisegildet for å bygge nytt operahus i Bjørvika, arrangere Melodi Grand Prix eller betale arbeidsledighetstrygden til en jeg aldri har møtt, hva gir deg rett til å kreve at jeg betaler likevel? Hva om jeg heller vil bruke 10 000 kroner på å redde ti barn i Afrika enn å redde én mann i Norge? Hvorfor skal du bestemme hvor disse pengene går?

Hvis jeg vil ta en jobb for en slikk og ingenting, fordi erfaringen kan hjelpe meg senere, hvorfor skal tariffer og lover pålegge arbeidsgiveren å betale meg mer? Hvis det fører til at det ikke lønner seg (for eksempel om jeg ikke er fullt utdannet ennå), hvorfor skal det hindre meg i å få den jobben? Hvis jeg er veldig flink i jobben min, og du er ikke, hvorfor skal vi ha felles lønnsoppgjør?

Hvorfor er det ikke mulig å være fri og selvstendig i Norge i dag?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

feb
27

Helt siden Napster kom på banen har underholdningsbransjen hengt etter teknologimessig. De har verken hatt vilje til å lytte til forbrukerne eller evne til å komme med konkurransedyktige løsninger selv. Innstillingen deres har vært at “konkurrentene bryter loven, så hvorfor skal vi måtte konkurrere mot de?”

Millioner har vært svidd av på søksmål mot stor og liten. Pirate Bay-gjengen ble dømt til fengselstraff og millionbøter, og likevel har den ulovlige nedlastingen fortsatt nesten uforstyrret. Selv om giganter som Mininova har bukket under, så er det lite trolig at det vil stoppe piratvirksomheten.

Men jeg synes jeg skimter en tendens til at bransjen har begynt å lytte til forbrukerne. Derfor vil jeg gi ROS til tjenestene som nå begynner å dukke opp:

Spotify har vært på markedet i snart halvannet år. Dessverre er det for få som vil betale, og reklamen drar visst ikke inn nok ennå. At så få vil betale er vel faktisk et tegn på at det er noe i det bransjen sier. Jeg tror dette vil endres ettersom tjenestene blir bedre, og prismessig burde det i hvertfall være konkurransedyktig. Men om ikke reklameinntektene stiger snart, så vil neppe gratis-Spotify leve lenge. Ikke når de store trekker seg.

Kanskje kan Wimp gjøre det bedre enn Spotify, i hvertfall i norsk målestokk/musikkbransje. At Wimp er 100% betaltjeneste faller nok i bedre jord hos bransjen.  Selv om gratis-Spotify skulle forsvinne, så ser jeg frem til en evt. pris-/funksjonalitetskrig disse to i mellom. Det burde absolutt være rom for begge.

Filmbransjen er ikke kommet like langt, men om kort tid (begynnelsen av mars) blir Voddler tilgjengelig i Norge. Denne ser jeg voldsomt frem til! :D Eldre filmer blir tilgjengelig med reklamefinansiering, mens nye filmer må betales for gjennom abonnementer eller såkalt pay-per-view. Skriv deg opp på liste for invitasjon her. (Under Join Voddler-fanen)

Bokbransjen har til dels startet moderniseringen via f.eks. Kindle, men dette har heller ikke slått an i den norske bransjen ennå.

Bransjen(e) har absolutt hengt langt etter teknologien, men de begynner da å hente seg inn igjen. Så er det opp til oss som forbrukere å vise at vi faktisk er villig til å betale for det vi bruker, og ikke er de simple tyvene IFPI, TONO og resten mener vi er.

Dessverre fortsetter bransjen å prøve å vinne gjennom søksmål, og den offentlige debatten er alt for ensidig. I går meldte Adressa at Kulturdepartementet har opprettet en gruppe som skal vurdere revidering av åndsverksloven. I gruppen, som skal ledes av statssekretær Roger Solheim, sitter representanter fra Aschehoug, TONO, musikere, IT-bransjen, UiO og Forbrukerrådet. Nok en gang ser vi at bare det offentlige og bransjeorganisasjonene skal gå sammen og finne løsningen på problemene.

Hvordan kan de tro at strategien om å overse kunder og “konkurrenter”, som har feilet i et tiår, plutselig skal fungere? Det er på tide å gå i dialog med de som faktisk klarer å levere tjenester som folket vil ha. Å gå sammen med de som kan teknologien. Å høre på forbrukerne.

For dette tilbakesteget blir det derfor RIS til Kulturdepartementet og bransjeorganisasjonene!

http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=592679

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jan
25

For ca syv måneder siden ga jeg meg selv en utfordring. Jeg skulle la være å laste ned spill, film eller musikk ulovlig ut året. Det skulle gjelde både nedlasting via f.eks. The Pirate Bay, Mininova eller Megaupload og streaming via Surf The Channel og Megavideos. Unntaket var serier som kom ut mer enn en måned senere her enn i opprinnelseslandet.

Året 2009 er forbi og vel så det, og det er tid for å gjøre opptelling og evaluere “eksperimentet” mitt. Ble det en suksess, og i såfall for hvilket standpunkt? Viste det seg, som jeg forutsa i juni, at innkjøpene mine sank drastisk som følge av at jeg ikke ble kjent med ny film før jeg kjøpte de? Eller ble trangen etter ny film så stor at innkjøpene gikk i himmelen?

I juni tok jeg opptelling, og det viste seg at jeg de to siste årene (dvs. tiden fra jeg flyttet hjemmefra for å studere) hadde kjøpt film, spill og musikk for nærmere 15000 årlig, og det på et studentbudsjett. Jeg ble litt flau der og da, men følte likevel jeg hadde vært fornuftig og sparsom i pengebruken min. Dette (film spesielt) er tross alt min største hobby. Og så mange ganger som jeg ser hver film følte jeg det var verdt pengene. Kort fortalt hadde film, spill og cd-samlingene mine tidoblet seg på to år. Naturlig nok, ettersom jeg har mer penger nå enn jeg hadde når jeg gikk på videregående. Men ser man på summene (15000 årlig?!?), så var det likevel ganske oppsiktsvekkende.

Du spør hvordan det står til nå? Vel, det siste halvåret har jeg kjøpt ca (jeg har en stor samling, og ikke til en hver tid oversikt over hva som er nytt og hva som er gammelt) 20 DVDer, 13 sesonger med TV serier og 3 brukte PS2 spill. Og:

Jeg holdt løftet mitt…

For å sammenligne med tidligere:

  • Jeg kjøpte 17 sesonger med TV serier, mot gjennomsnittlig 5 i halvåret de to foregående årene.
  • Jeg kjøpte 20 DVDer, mot gjennomsnittlig ca 30-35 DVDer i halvåret i løpet av de to foregående årene.
  • Jeg kjøpte 3 brukte PS2 spill og ingen PC, som er ca på samme nivå som for de to foregående årene.
  • Jeg kjøpte ingen CDer.

Altså sank utgiftene til film med rundt en tredjedel, mens utgiftene til TV sesonger mer enn tredoblet seg. I kroner og ører har nok utgiftene mine til “underholdningsmedier” holdt seg rimelig stabilt (rundt 7000 kr, mot gjennomsnittlig 7500 kr i halvåret de to foregående årene).

Jeg har klart å la være å laste ned film og utgiftene sank med 30%. Jeg fortsatte med å laste ned TV serier som før og utgiftene økte med 200-250%. Jeg lastet ikke ned MP3 låter ulovlig og jeg kjøpte ikke en eneste CD.

Men hvordan skal man tolke tallene?

Jeg tolker det som at jeg kjøpte færre DVDer fordi jeg ikke så mer via nedlasting eller streaming. Nå er det selvfølgelig en mulighet for at det bare er et statistisk avvik, men jeg tror det er mer enn det.

Når det gjelder boomet i TV serier, så kan gjerne det kobles til at jeg brukte mindre på DVDer. I tillegg er økonomien min bedre enn noensinne, noe som definitivt har gjort at jeg har hatt råd til å kjøpe mer enn tidligere. Det er også TV serier som er området der jeg lå lengst bak når det kom til regelen min om å etter hvert kjøpe alt jeg laster/lastet ned som er verdt å ha og å slette resten.

Når det kommer til spill og CDer, så har ikke forskjellen vært så alt for stor. Jeg har ikke kjøpt noen CDer, men det er nok pga jeg har fått meg Spotify. Så er heller ikke musikk min største interesse.

Altså trekker jeg konklusjonen at mindre nedlasting har ført til lavere forbruk. Dermed mener jeg at teorien min kan forsvares.

Betyr det at jeg kommer til å gå tilbake til gamle vaner med å laste ned i store menger? Nei.

Jeg har funnet ut at jeg ikke taper noe på å se mindre film. Det har blitt mer tid til skole, venner og annet. Jeg har hatt råd til å fullføre en del samlinger av TV serier, som 24, That 70’s Show, The Big Bang Theory, Chuck, osv. Og jeg etterlever nå (for det meste – med unntak av TV-serier) bransjens ønske om å ikke laste ned. At de taper på det får de ta på sin kappe, så beholder jeg pengene mine mens bransjen kan kose seg med at færre “stjeler”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

des
14

Deathdealer skriver i dag om menn som krever 50% omsorgsrett for barn uten tanker for barnets egne interesser. Et bra, men i mine meninger veldig subjektivt (fra morens ståsted), innlegg. Så jeg valgte like greit å skrive om dette selv, fra mitt eget (barnets) ståsted. Det er her meningen å være så subjektiv som mulig. :P Dette fordi så mange foreldre hevder at de vil barnets beste, så hvorfor ikke gi et innblikk i noe av det som inngår her? Så får vi bare håpe en far vil skrive fra hans ståsted og, så er sirkelen komplett… ;)

Deling av omsorg er uten tvil en vanskelig sak. En forelder vil sjelden frivillig gi opp tid med sitt eget barn, og i hvertfall ikke til kvinnen eller mannen h*n nylig har havnet så på kant med at de velger å splitte lag. Da kommer fort skjulte motiver til overflaten, som å “straffe” den tidligere partneren, få rikelig tid til å omgås barnet for å kunne overtale det til å stå på sin side. Dette kan forekomme selv om de øyensynlig skilles “som venner”…

Mine foreldre skilte lag da jeg var fem, og to år seinere var faren min nygift og flyttet ut av fylket (3,5 times busstur unna). Jeg hadde også fått en halvsøster, og tre år seinere fikk jeg også en halvbror. Jeg bodde hos moren min til jeg flyttet til Trondheim for å studere som 20-åring.

Jeg har alltid kommet godt over ens med stemoren min, så jeg har aldri opplevd de problemene mange har med steforeldre. Moren min har hatt én kjæreste siden de slo opp (så vidt jeg vet) og det varte et par år, om jeg ikke husker feil. Vi fikk knall kontakt, og jeg dro ofte hjem til han etter skolen i stedet for å dra hjem. På mange måter var han mer som en far for meg enn faren min var. Men fakta er at mange sliter med steforeldre som enten ønsker å holde barn fra tidligere forhold unna, eller til og med mishandler barnet. Det burde vært åpenbart at en forelder som ønsker delt omsorg burde kunne unngå parnere som ikke går overens med barna sine.

Fra jeg var seks-syv år gammel til jeg fylte 18 reiste jeg frem og tilbake annenhver helg. Det er ca syv timer hver 14. dag bare på reise. (Ca fra jeg fylte 18 til jeg flyttet til Trondheim, så kom jeg på besøk et sted mellom hver tredje helg og en gang i måneden.) Jeg var et ytterst aktivt barn. Jeg spilte både fotball og basketball, og gikk en periode på sportsdans i tillegg. Naturlig nok hadde jeg som regel kamper, turneringer og lignende i helgene, i tillegg til bursdagsbesøk, fester og andre sosiale arrangementer. Jeg har rett og slett ikke tall på hvor mye jeg har gått glipp av opp gjennom årene fordi faren min flyttet til et annet fylke. Riktig nok byttet jeg rett som det var helg jeg skulle på besøk for å få med meg noe viktig, men som regel betydde det at jeg måtte gi opp noe annet i stedet.

I mine øyne burde det være et klart krav til foreldre at det tar hensyn til barna når de skiller lag og skal bosette seg på nytt. Jeg mener ikke at de trenger å flytte inn i samme rekkehus eller samme nabolag. Det siste har jeg faktisk opplevd at noen gjorde, og det virket bare snålt. Flott for barna, men hvor rart må det ikke være å komme gående hjem fra skolen og så ha glemt hvilket hus du skulle til denne dagen? ;) (Eller for foreldrene: Om ene forelderen finner seg en ny partner, så må vel det være ganske ubehagelig for en del å være naboer? Just my thoughts…) Nei, å bo så nært hverandre virker bare kunstig, og legger for lite frihet på foreldrene, selv for min smak. Men det burde da gå an å bosette seg i samme bydel, så ungene kan være med de samme vennene og delta på de samme aktivitetene uansett hvem av foreldrene de er hos? Eller i samme by, så de i hvertfall ikke går glipp av eventuelle bursdagsfeiringer og andre arrangementer?

Når ene forelderen flytter langt unna, så oppstår et annet problem: hvordan forholder man seg til denne forelderens slekt? Som barn, så var jeg som regel med på de bursdagsselskaper, middagsbesøk og lignende jeg ble invitert i, og vi inviterte som regel farfar og farmor i mine bursdagsbesøk. Faren min sin familie bodde i en annen bydel, og det var derfor naturlig at moren min ofte kjørte meg dit, og uansett var med i besøkene. Hun hadde alltid kommet godt overens med hans familie, og var alltid invitert sammen med meg. Helt frem til faren min en dag fant ut av dette. (Ikke vet jeg hvordan han hadde unngått å vite dette i de nærmere ti foregående årene.) “Hva hadde vel hun i besøk med hans familie å gjøre?” “Han var gift på nytt, og hva måtte ikke stemoren min føle om moren min var med i disse besøkene?” Vel, DE var ikke der, og hvem skulle da ellers være med meg? Fordi faren min nærmest “klikket vinkel” (hehe, har alltid likt det uttrykket! ;) ), så ble det slutt på at moren min ble med. Hun kunne kjøre meg, men ble så godt som aldri med inn. Men hun var fremdeles invitert, og familiens hans forsto like lite som jeg av hvorfor hun plutselig ikke kunne komme. Prøv å forklare i sånn 20 besøk på rad hvordan moren din ikke har mulighet til å komme, fordi hun skulle [fyll inn gyldig grunn her]. Det er ikke enkelt!

Jeg spurte en gang faren min om hvorfor han flyttet til stemoren min, og ikke hun andre veien. Svaret var at “hun hadde familien der” (moren). Moren hennes var gammel, og foruten broren til stemoren min, så var det ikke noen annen nær familie som bodde så nærmt. Mulig jeg er egoistisk her, men hva var jeg da? Var ikke jeg “familie”, kanskje? Jeg var knapt 7 år når han flyttet, og jeg tør påstå at jeg trengte han like mye som “stemormoren” min trengte stemoren min. Jeg mistet mye av forholdet mitt til faren min den dagen han sa det, og selv om jeg aldri har konfrontert han med det, så vil det nok alltid være der i bakgrunnen. Han er fremdeles faren min, og jeg fortsatte å reise på besøk like ofte, men det ble nok mer for å treffe søskenene mine enn han.

Opp gjennom årene fikk jeg med meg en del av kranglingen mellom mor og far om besøksrett, osv. Spesielt når jeg ble eldre fikk jeg med meg mer og mer, og ca fra jeg var 16 begynte jeg å involvere meg mer selv. Da så jeg med en gang hvor hyklersk begge foreldre kan være. Begge “ville selvfølgelig mitt beste”, begge mente den andre gjorde “alt h*n kunne for å manipulere meg”, osv. Han mente moren min prøvde å holde meg unna han, og hun mente faren min ikke tenkte på meg, siden jeg “måtte reise til han så ofte”. Til slutt måtte jeg bare be de begge holde kjeft. Dette var da jeg var 17-18 år. Jeg ønsket å treffe begge foreldrene mine, og slik de var bosatt, så var det opp til meg å ofre en del for å få det til. Noen annen mulighet var det ikke. Jeg ga de klar beskjed om at hvis de ikke ga opp baksnakkingen og forsøkene på å manipulere meg, så kunne de begge ryke og reise.

Nå er dette bare min egen situasjon, og den kan nok variere fra familie til familie, og barn til barn. Men slik jeg ser det, så er det tre punkter som er nødvendige for at man faktisk handler i “barnets beste”:

1) Bosetting. Som skrevet over, så må foreldrene bosette seg i samme bydel eller i hvertfall samme by. Alt annet vil seriøst gå ut over barnets sosiale liv.

2) Valg av partnere. Jeg var heldig med både far og mors nye partnere, men mange er ikke så heldige. Om partneren din ikke går godt sammen med ungene dine (uansett på hvilken måte eller av hvilken grunn), så bør du alvorlig vurdere det forholdet om ungene dine betyr noe som helst for deg.

3) Det overflatiske forholdet mellom foreldrene. Selv om en del foreldre går godt overens etter at de skiller lag, og i noen tilfeller faktisk kan feire jul sammen for barnas skyld, så er det som regel en god grunn for at de skiltes. Men bare fordi man ikke elsker hverandre lenger eller engang er venner, så betyr ikke det at man ikke kan være vennlige. Vær så snill og ikke ypp til bråk med din tidligere partner! Enten det er i tone eller ord når man treffes sammen med ungen(e), i diskusjoner som foregår uten barnets tilstedeværelse, eller det er i omtale av den andre forelderen når man snakker med barnet, så plukker unger opp konflikter rimelig fort. Og selvom man selv prøver å fremstå som den “forulempede” eller den med “retten på sin side”, så vil barnet før eller siden innse at det ikke er så svart-hvitt som du prøver å fremstille det. Og da kan du fort få problemer.

Så prøv å virkelig se situasjonen fra barnets ståsted, og ikke bare gjør det du mener er til barnets beste. Kanskje du til og med kan spørre barnet selv hva det mener?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00