Deathdealer skriver i dag om menn som krever 50% omsorgsrett for barn uten tanker for barnets egne interesser. Et bra, men i mine meninger veldig subjektivt (fra morens ståsted), innlegg. Så jeg valgte like greit å skrive om dette selv, fra mitt eget (barnets) ståsted. Det er her meningen å være så subjektiv som mulig. 
Dette fordi så mange foreldre hevder at de vil barnets beste, så hvorfor ikke gi et innblikk i noe av det som inngår her? Så får vi bare håpe en far vil skrive fra hans ståsted og, så er sirkelen komplett… 
Deling av omsorg er uten tvil en vanskelig sak. En forelder vil sjelden frivillig gi opp tid med sitt eget barn, og i hvertfall ikke til kvinnen eller mannen h*n nylig har havnet så på kant med at de velger å splitte lag. Da kommer fort skjulte motiver til overflaten, som å “straffe” den tidligere partneren, få rikelig tid til å omgås barnet for å kunne overtale det til å stå på sin side. Dette kan forekomme selv om de øyensynlig skilles “som venner”…
Mine foreldre skilte lag da jeg var fem, og to år seinere var faren min nygift og flyttet ut av fylket (3,5 times busstur unna). Jeg hadde også fått en halvsøster, og tre år seinere fikk jeg også en halvbror. Jeg bodde hos moren min til jeg flyttet til Trondheim for å studere som 20-åring.
Jeg har alltid kommet godt over ens med stemoren min, så jeg har aldri opplevd de problemene mange har med steforeldre. Moren min har hatt én kjæreste siden de slo opp (så vidt jeg vet) og det varte et par år, om jeg ikke husker feil. Vi fikk knall kontakt, og jeg dro ofte hjem til han etter skolen i stedet for å dra hjem. På mange måter var han mer som en far for meg enn faren min var. Men fakta er at mange sliter med steforeldre som enten ønsker å holde barn fra tidligere forhold unna, eller til og med mishandler barnet. Det burde vært åpenbart at en forelder som ønsker delt omsorg burde kunne unngå parnere som ikke går overens med barna sine.
Fra jeg var seks-syv år gammel til jeg fylte 18 reiste jeg frem og tilbake annenhver helg. Det er ca syv timer hver 14. dag bare på reise. (Ca fra jeg fylte 18 til jeg flyttet til Trondheim, så kom jeg på besøk et sted mellom hver tredje helg og en gang i måneden.) Jeg var et ytterst aktivt barn. Jeg spilte både fotball og basketball, og gikk en periode på sportsdans i tillegg. Naturlig nok hadde jeg som regel kamper, turneringer og lignende i helgene, i tillegg til bursdagsbesøk, fester og andre sosiale arrangementer. Jeg har rett og slett ikke tall på hvor mye jeg har gått glipp av opp gjennom årene fordi faren min flyttet til et annet fylke. Riktig nok byttet jeg rett som det var helg jeg skulle på besøk for å få med meg noe viktig, men som regel betydde det at jeg måtte gi opp noe annet i stedet.
I mine øyne burde det være et klart krav til foreldre at det tar hensyn til barna når de skiller lag og skal bosette seg på nytt. Jeg mener ikke at de trenger å flytte inn i samme rekkehus eller samme nabolag. Det siste har jeg faktisk opplevd at noen gjorde, og det virket bare snålt. Flott for barna, men hvor rart må det ikke være å komme gående hjem fra skolen og så ha glemt hvilket hus du skulle til denne dagen? (Eller for foreldrene: Om ene forelderen finner seg en ny partner, så må vel det være ganske ubehagelig for en del å være naboer? Just my thoughts…) Nei, å bo så nært hverandre virker bare kunstig, og legger for lite frihet på foreldrene, selv for min smak. Men det burde da gå an å bosette seg i samme bydel, så ungene kan være med de samme vennene og delta på de samme aktivitetene uansett hvem av foreldrene de er hos? Eller i samme by, så de i hvertfall ikke går glipp av eventuelle bursdagsfeiringer og andre arrangementer?
Når ene forelderen flytter langt unna, så oppstår et annet problem: hvordan forholder man seg til denne forelderens slekt? Som barn, så var jeg som regel med på de bursdagsselskaper, middagsbesøk og lignende jeg ble invitert i, og vi inviterte som regel farfar og farmor i mine bursdagsbesøk. Faren min sin familie bodde i en annen bydel, og det var derfor naturlig at moren min ofte kjørte meg dit, og uansett var med i besøkene. Hun hadde alltid kommet godt overens med hans familie, og var alltid invitert sammen med meg. Helt frem til faren min en dag fant ut av dette. (Ikke vet jeg hvordan han hadde unngått å vite dette i de nærmere ti foregående årene.) “Hva hadde vel hun i besøk med hans familie å gjøre?” “Han var gift på nytt, og hva måtte ikke stemoren min føle om moren min var med i disse besøkene?” Vel, DE var ikke der, og hvem skulle da ellers være med meg? Fordi faren min nærmest “klikket vinkel” (hehe, har alltid likt det uttrykket! ), så ble det slutt på at moren min ble med. Hun kunne kjøre meg, men ble så godt som aldri med inn. Men hun var fremdeles invitert, og familiens hans forsto like lite som jeg av hvorfor hun plutselig ikke kunne komme. Prøv å forklare i sånn 20 besøk på rad hvordan moren din ikke har mulighet til å komme, fordi hun skulle [fyll inn gyldig grunn her]. Det er ikke enkelt!
Jeg spurte en gang faren min om hvorfor han flyttet til stemoren min, og ikke hun andre veien. Svaret var at “hun hadde familien der” (moren). Moren hennes var gammel, og foruten broren til stemoren min, så var det ikke noen annen nær familie som bodde så nærmt. Mulig jeg er egoistisk her, men hva var jeg da? Var ikke jeg “familie”, kanskje? Jeg var knapt 7 år når han flyttet, og jeg tør påstå at jeg trengte han like mye som “stemormoren” min trengte stemoren min. Jeg mistet mye av forholdet mitt til faren min den dagen han sa det, og selv om jeg aldri har konfrontert han med det, så vil det nok alltid være der i bakgrunnen. Han er fremdeles faren min, og jeg fortsatte å reise på besøk like ofte, men det ble nok mer for å treffe søskenene mine enn han.
Opp gjennom årene fikk jeg med meg en del av kranglingen mellom mor og far om besøksrett, osv. Spesielt når jeg ble eldre fikk jeg med meg mer og mer, og ca fra jeg var 16 begynte jeg å involvere meg mer selv. Da så jeg med en gang hvor hyklersk begge foreldre kan være. Begge “ville selvfølgelig mitt beste”, begge mente den andre gjorde “alt h*n kunne for å manipulere meg”, osv. Han mente moren min prøvde å holde meg unna han, og hun mente faren min ikke tenkte på meg, siden jeg “måtte reise til han så ofte”. Til slutt måtte jeg bare be de begge holde kjeft. Dette var da jeg var 17-18 år. Jeg ønsket å treffe begge foreldrene mine, og slik de var bosatt, så var det opp til meg å ofre en del for å få det til. Noen annen mulighet var det ikke. Jeg ga de klar beskjed om at hvis de ikke ga opp baksnakkingen og forsøkene på å manipulere meg, så kunne de begge ryke og reise.
Nå er dette bare min egen situasjon, og den kan nok variere fra familie til familie, og barn til barn. Men slik jeg ser det, så er det tre punkter som er nødvendige for at man faktisk handler i “barnets beste”:
1) Bosetting. Som skrevet over, så må foreldrene bosette seg i samme bydel eller i hvertfall samme by. Alt annet vil seriøst gå ut over barnets sosiale liv.
2) Valg av partnere. Jeg var heldig med både far og mors nye partnere, men mange er ikke så heldige. Om partneren din ikke går godt sammen med ungene dine (uansett på hvilken måte eller av hvilken grunn), så bør du alvorlig vurdere det forholdet om ungene dine betyr noe som helst for deg.
3) Det overflatiske forholdet mellom foreldrene. Selv om en del foreldre går godt overens etter at de skiller lag, og i noen tilfeller faktisk kan feire jul sammen for barnas skyld, så er det som regel en god grunn for at de skiltes. Men bare fordi man ikke elsker hverandre lenger eller engang er venner, så betyr ikke det at man ikke kan være vennlige. Vær så snill og ikke ypp til bråk med din tidligere partner! Enten det er i tone eller ord når man treffes sammen med ungen(e), i diskusjoner som foregår uten barnets tilstedeværelse, eller det er i omtale av den andre forelderen når man snakker med barnet, så plukker unger opp konflikter rimelig fort. Og selvom man selv prøver å fremstå som den “forulempede” eller den med “retten på sin side”, så vil barnet før eller siden innse at det ikke er så svart-hvitt som du prøver å fremstille det. Og da kan du fort få problemer.
Så prøv å virkelig se situasjonen fra barnets ståsted, og ikke bare gjør det du mener er til barnets beste. Kanskje du til og med kan spørre barnet selv hva det mener?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
